I den alkymistiske tradisjonen betegner Materia Prima den uberørte urtilstanden til en substans. Den legemliggjør elementet ved det absolutte nullpunktet i sin historie, ved sitt reneste utspring.
På sin vei gjennom stein, luft, rørledninger og plast lagrer vannet hver berøring. Det forvandles til en flytende dagbok over sine egne opplevelser. Materia Prima er det kostbare øyeblikket da vannet slutter å speile verdens historier og utelukkende åpenbarer sin egen identitet.
Prinsippet fungerer som et kunstferdig bemalt lerret. Når malingen er fjernet helt, kommer vevens hvite struktur til syne igjen. Lerretet er ikke skapt på nytt, men fullstendig renset for alle fremmede spor. Det bitte lille elementet som ikke lar seg løse opp fysisk ved koking, er ingen defekt, men danner selve fundamentet som vannet hviler på.
Den alkymistiske treenigheten i kolben
Det alkymistiske verdensbildet deler enhver substans inn i en triade av kropp, ånd og sjel. Ved synet av destillasjonsapparatet i glass forvandles denne gamle filosofien til en synlig virkelighet.
Vannets stofflige kropp viser seg i saltene og kalken som strander på bunnen av kjelen. Ånden reiser oppover med den flyktige dampen for å kondensere i kjøleren. Sjelen våkner til slutt når elementet vender tilbake og igjen åpner seg for de energetiske påvirkningene fra luft, glass og tid.
Renseprosessen kan sammenlignes med restaureringen av en historisk sal. Først fjerner man de synlige gamle avleiringene og lufter rommet. Men de usynlige pregene, forankret dypt i substansen, viker først etter gjentatte sykluser.
Paracelsus delte derfor prosessen inn i nøyaktig ni påfølgende faseoverganger. En gruppe på tre gjennomløp er viet frigjøringen av henholdsvis vannets kropp, ånd og sjel. Dette magiske nitallet er ingen tilfeldighet fra moderne sensorteknikk, men den overleverte arven etter en flere hundre år gammel naturfilosofi.
Elementets prøve
«Prosessen er like betydningsfull som verket», slo Paracelsus fast. Å skape Materia Prima er et eksklusivt håndverk som krever absolutt konsentrasjon. Faseovergangen fungerer her som en naturlig dommer. Den sorterer ut det flyktige, mens elementet setter destillatørens presisjon på prøve med matematisk strenghet.
Den endelige suksessen gjenspeiles i den elektriske ledningsevnen. Idealet man sikter mot, ligger på nøyaktig 0,055 mikrosiemens per centimeter. Systemet reagerer som en vekt som henger i en silketråd. Et ørlite øyeblikk av distraksjon driver måleverdien straks i været.
Den som mister den indre roen, holder riktignok renset vann i hendene til slutt, men når ikke den mesterklassen som var målet. Det filigranfine verket fra åtte sykluser kollapser på en eneste feil beslutning. Det er en usynlig forsømmelse som ingen tredjepart legger merke til, unntatt vannets ubestikkelige hukommelse.