Det finnes livsløp som ikke lar seg glatte ut. Dette er et av dem.
En mann fra et lærd hjem, som hentet sin beste kunnskap fra folk som aldri hadde sett et universitet innenfra. En lege som på høyden av karrieren brente fagets anerkjente lærebøker og noen måneder senere flyktet fra byen. En forfatter som knapt fikk noe trykt mens han levde, og hvis navn har overlevd århundrene som fulgte.
Et selvvalgt navn
Mannen man i dag søker etter under navnet Paracelsus, ble døpt Theophrastus von Hohenheim, med fullt navn Philippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim. I det sekstende århundre var navnet for en lærd ingen fast eiendom. Man latiniserte det, man byttet det, man valgte et nytt, og dette valget var en kunngjøring.
Allerede fornavnet var ikke tilfeldig, for det viser til Theofrastos fra Eresos, Aristoteles’ elev, og faren, selv en studert mann, visste hva han skjenket. Navnet Paracelsus, derimot, ga sønnen seg selv. Det er navnet på en mann som reiser et krav før han har innfridd det.
Ovnene i Tirol
Faren, Wilhelm Bombast von Hohenheim, var lisensiert lege og kom fra den schwabiske lavadelen. Sønnen hans ble født ved Einsiedeln, i slutten av 1493 eller begynnelsen av 1494. Nærmere lar det seg ikke si, kildene motsier hverandre, og faglitteraturen har siden ført opp begge årene.
Rundt 1502 flyttet faren til Villach i Kärnten og praktiserte der. Den første undervisningen ga han selv, i tillegg kom geistlige, blant dem biskop Eberhard Paumgartner og hjelpebiskopen i Freising, Matthias Schacht.
Den andre skolen lå i Tirol. I Schwaz drev Sigmund Fugger laboratorier, og der arbeidet den unge Hohenheim i lengre tid. Det som kom ut av fjellet, ble røstet, smeltet og skilt, til metallene forelå hver for seg. Han lærte å kjenne ovnene, håndgrepene og mennene som håndterte dem. Hva som skjedde med dem som daglig arbeidet med kvikksølv, så han der, og senere skrev han det ned.
Vandreårene
Så fulgte Italia. I Ferrara skal han rundt 1515 ha tatt doktorgraden i medisin, men universitetets arkiver er mangelfulle, og graden er ikke bekreftet. Sikkert er det at han deretter levde i omkring femten år uten fast tilholdssted. Han dro gjennom Frankrike, Spania, Nederlandene, England, Ungarn og de tyske landene. I 1519 er han dokumentert i København. Det fortelles at han kom helt til Moskva og Konstantinopel, uten at det lar seg belegge.
Underveis fortsatte han å lære, hos dem som arbeidet med hendene. Den som er på vandring så lenge, eier sin kunnskap og lite annet.
I 1526 slo han seg ned i Strasbourg. Et år senere fikk han alt på én gang.
Bruddet i Basel
I Basel trykket Johannes Frobenius bøkene som ble lest i hele Europa, og huset hans var byens fremste adresse for lærde. Frobenius hadde en plage i beinet. Han sendte bud på Hohenheim, og behandlingen lyktes på kort tid. Slik beretter kildene fra det sekstende århundre.
Til trykkerens krets hørte Erasmus av Rotterdam, kontinentets mest leste lærde. Han skrev til den tilreisende «Måtte skjebnen holde deg fast her i Basel.»
Til å begynne med holdt den ham fast. I 1527 ble Hohenheim bylege i Basel, altså legen for hele byen, lønnet av rådet, og fikk i tillegg tillatelse til å forelese ved universitetet.
Han foreleste på tysk. Latin var språket ved alle universiteter og avgjorde hvem som fikk komme inn og hvem som ikke fikk. Oppskriftene i et hus er skrevet med en skrift som bare kjøkkensjefen kan lese. Han lager ikke bedre mat av den grunn, men han forblir den eneste man kan spørre. Den som henger disse oppskriftene på veggen, på språket til alle som står i rommet, frarøver ingen sin dyktighet og hver og en sin forrang.
Den som foreleste på tysk, talte til bartskjærere, håndverkere og alkymister, altså nettopp til dem man til da hadde latt stå utenfor. Lenger rekker ikke bildet, for en kjøkkensjef beholder stillingen sin, en lærd i året 1527 gjør det ikke. Samtidige kalte ham «medisinens Luther», og det var ikke ment som en utmerkelse.
Den 24. juni 1527, sankthansnatten, brant bålene i hele byen. I et av dem kastet han bøkene som alle eksamener den gang ble holdt etter, Galenos’ verker og Avicennas Kanon. De var ikke lærebøker blant mange, de var målestokken.
På rådhusene hang en alen av jern, som hver tøyhandler kontrollerte varen sin etter. Den som smelter ned alenen, sier ikke at han er av en annen mening. Han sier at det fra i morgen av skal måles på nytt.
Deretter gikk det fort. Kirken, adelen og universitetet vendte seg mot ham. Noen måneder etter den vellykkede behandlingen døde Frobenius, og med ham mistet Hohenheim ryggdekningen sin.
En strid om et honorar havnet i retten, der skjelte han ut motstanderne sine, og i begynnelsen av februar 1528 forlot han byen for å komme en forvisning i forkjøpet. Han hadde blitt der i mindre enn tolv måneder. Embete, støttespillere og by var tapt, ett prinsipp ble stående.
«Ikke mene, men vite.»
Stjerner og gift
I 1530 skrev han Paragranum, sitt skrift om legekunstens grunnlag. For ham var legekunsten ikke et enkeltfag. Den hvilte på fire søyler, på filosofi, astronomi, alkymi og dyd. Alkymien er en av disse fire. Dermed står destillasjonen, som han hentet fra verkstedet inn i legekunsten, likestilt med filosofien.
Et år senere fulgte Opus Paramirum, hans bok om de tre første substansene. Ikke alle de fire søylene har stått seg gjennom århundrene. Astronomien i hans forstand står ikke lenger i noen lærebok i medisin, tilberedningen av legemidler i ovnen står i alle.
Det betyr ikke at astronomien var en randnotis for ham. Hans samtid tenkte seg himmel og menneske som ett eneste hele. Stjernene var for ham det kalenderen er for bonden, et rutenett han la arbeidet sitt inn i. Det han kalte magi, var for ham ingen motsetning til kunnskap, men en måte å spørre naturen på. Den ble likevel holdt mot ham.
Legemidlene sine tilberedte han i ovnen i stedet for å blande dem i morteren. Nettopp der satte anklagerne inn angrepet. De beskyldte ham for å gi de syke metaller og mineraler, altså stoffer som ble regnet som gift.
I 1538 svarte han med Septem Defensiones, syv forsvarsskrifter mot motstanderne sine. I det tredje forsvarer han legemidlet av metall og mineral, og han begynner med et spørsmål. «Vil dere tolke hver gift rett, hva er det da som ikke er gift?» Svaret følger i samme åndedrag. «Alle ting er gift og intet uten gift. Alene dosen gjør at en ting ikke er gift.» Toksikologien, læren om gifter, fører den dag i dag sin opprinnelse tilbake til denne passasjen og kaller ham sin far.
Berømmelse etter døden
Etter flukten begynte vandrelivet på nytt. Colmar 1528, Nürnberg 1529, St. Gallen 1531, deretter skiftende steder i alperegionen. Det var i disse årene navnet han hadde gitt seg selv, vant fram.
Av skriftene hans ble nesten ingenting trykt. Et trykk kostet så mye at en forlegger eller en mesen måtte bære utgiften, og begge vurderte nøye hvis navn de satte på et tittelblad. I 1536 utkom i Ulm «Die grosse Wundarznei», Den store kirurgien, hans eneste store suksess i bokhandelen og et av de få verkene han selv fikk se på trykk. Den langt største delen ble liggende.
Han ble likevel ført videre, for hånd. En oppskrift som aldri sto i noen kokebok, finnes allikevel i tretti kjøkkener, fordi hver kokk har skrevet den av. Den som blir trykt, havner i bibliotekene. Den som blir skrevet av, havner i verkstedene.
En avskrift er imidlertid ingen faksimile. Noe kommer til, og noe faller bort. Derfor bærer skrifter som ikke stammer fra ham, hans navn den dag i dag, og derfor er også håndgrepet som overleveringen tilskriver ham, mer en arv enn en urkunde.
I 1541 var Paracelsus i Salzburg. Den 21. september dikterte han testamentet sitt i vertshuset «Zum Weissen Ross» i Kaigasse, tre dager senere døde han.
Etter sin siste vilje ble han gravlagt på kirkegården ved hospitset St. Sebastian, som den gang lå utenfor byen. Gravsteinen ble bekostet av vennen hans Michael Setznagel, en embetsmann i Salzburg. To hundre år senere lot erkebiskopen reise et gravmæle i kirkens våpenhus, og der hviler levningene den dag i dag i et hulrom.
Dommene over ham spriker, den gang som i dag. Noen regner ham som en grunnlegger, andre som en storpraler, og hans andre navn Bombastus er ikke helt uskyldig i det. Graven kan besøkes.