I ti kapitler handlet det om hva som kommer ut av vannet. Denne siden handler om hva som skjer med det etterpå.
Innvendingen du tenker på akkurat nå
Hele lydboken leder mot ett mål. Vannet skal være tomt, fritt for alt det har tatt opp underveis.
Og nå skal det få noe tilbake.
Motsigelsen er berettiget, og den løser seg opp i det øyeblikket man ser nøye på hva som gis tilbake. Ikke noe stoff. Ingen mineraler, ingen tilsetning, ikke noe pulver, ingenting man kunne helle i et glass.
Det som gis tilbake, er bevegelse.
To spørsmål til det samme glasset
Foran deg står et glass destillert vann. Man kan stille dette glasset to svært ulike spørsmål.
Det første spørsmålet er hva det inneholder. Det fører til måleverdier, til ledningsevne, til rester. Destillasjonen besvarer det grundigere enn noen annen metode.
Det andre spørsmålet er hvordan de samme molekylene forholder seg til hverandre. Det sikter ikke mot innholdet, men mot ordenen.
To biblioteker kan ha den samme samlingen. I det ene ligger bindene på gulvet, i det andre står de i rekker. Samlingen er den samme. Forskjellen er likevel ikke liten.
Hva dipolen betyr
Fra kapittel 1 kjenner du setningen om at hvert vannmolekyl virker som en bitte liten magnet. Det har en positiv og en negativ side, derfor kalles det en dipol.
Der sto denne egenskapen for løsningsevnen, for evnen til å omslutte fremmede stoffer og bryte dem opp.
Den har en annen følge, som nevnes sjeldnere. Der mange små magneter ligger samlet, retter de seg også inn etter hverandre. Den positive siden på den ene søker den negative på den andre.
Vann er derfor aldri bare en haug likegyldige partikler. Det er en struktur som stadig ordner seg og løser seg opp igjen.
Og en struktur som ordner seg, kan påvirkes av det som skjer med den.
Naturen viser vei
Se på en fjellbekk. Ingenting i løpet dens er rett.
Den hopper over trinn, snor seg rundt steiner, kaster virvler som dannes av seg selv bak hvert hinder. På sletten legger elven seg i sløyfer, som kalles meandere, og tar dermed den lengste av alle mulige veier.
Intet vann på denne jorden beveger seg frivillig rett fram. Regn faller som dråper, stiger som tåke, siver gjennom berg, kommer fram igjen som kilde, snor seg nedover dalen, fordamper og begynner på nytt.
Røret er unntaket. Det er den eneste strekningen i vannets kretsløp som mennesket har bygd, rett, mørk og under trykk.
Det samme vannet, to veier ned i dalen. Den ene tar dager og dreier seg tusen ganger. Den andre tar minutter og dreier seg ikke en eneste gang.
Det destillasjonen etterlater
I destillasjonsapparatet går vannet gjennom faseovergangen. Det blir til damp, stiger, legger seg på den kjølige glassveggen og faller som dråper tilbake til væskeform.
Dermed skiller det seg fra alt. Fra kalk, fra klor, fra evighetskjemikaliene, fra hvert stoff det noen gang har tatt opp.
Det skiller seg også fra noe som ikke dukker opp i noen måling. Fra sin bevegelseshistorie.
Det som kommer fram i oppsamlingskaret, er renere enn noe vann naturen har å by på, og samtidig stillere. Det har ingen bekk bak seg, ingen virvel, ingen stein.
Det er ingen svakhet ved metoden. Det er dens uunngåelige følge, og det er grunnen til alt som ennå følger på denne siden.
Hva vitalisering betyr
Vitalisering betyr å gi det stille vannet tilbake den bevegelsen det ville ha opplevd på en naturlig vei.
Ikke mer, og ikke noe annet.
Tenk på skoleforsøket med jernfilspon. De ligger hulter til bulter på et papirark. Man fører en magnet under, og de ordner seg i buer.
Ingenting kom til. Ingenting forsvant. Det er de samme sponene, i samme antall, på det samme arket. Bare ordenen deres er en annen.
Nettopp i denne forstand arbeides det her. Stoffet forblir urørt, renheten forblir urørt. Det som endres, er ordenen.
Slik foregår det
Prosessen krever ikke noe apparat. Den krever en beholder, litt tid og en rolig hånd.
Beholderen. Glass, uten påtrykk, med vid åpning. En karaffel er nok. Den fylles til omtrent tre fjerdedeler, slik at det blir luft over vannet og rom for bevegelsen.
Virvelen. Før en skje eller en glasstav i sirkel langs veggen på beholderen til det dannes en trakt i midten som når nesten ned til bunnen. Hold den i et halvt minutt. Stans så, vent til vannet kommer til ro, og drei i motsatt retning.
Sju til ni skifter er et godt mål. Retningsskiftet er kjernen i det hele, for i bekken dreier vannet seg motsatt vei bak hver stein.
Luften. Når du virvler, trekker trakten luft helt ned i dypet av beholderen. Nøyaktig det gjør bekken ved hvert trinn. Derfor arbeides det åpent, aldri i en lukket flaske.
Lyset. Sett karaffelen ved et lyst vindu i en til to timer, uten sterk middagssol. Dagslys er nok.
Roen. Deretter står vannet kjølig og mørkt i minst en time, gjerne over natten. Denne hviletiden hører til prosessen like mye som virvlingen. Fjellsjøen etter fossen er en del av den samme veien.
To ting bør unngås. Metall som blir liggende i vannet, og kjøleskapet, fordi kulde bremser all bevegelse. Romtemperatur er riktig.
Hele forløpet koster ti minutter oppmerksomhet og deretter litt tålmodighet. Det kan gjøres ved et hvilket som helst kjøkkenbord.
Det som viser seg, og det som forblir åpent
Synlig er først selve prosessen. Trakten som åpner seg, lufttrådene som trekkes nedover, de fine perlene som like etter står på glassveggen.
Synlig er også hvordan vannet kommer til ro. Det blir klart og stille, og perlene løser seg opp.
Det destillatørene forteller, gjelder smaken. Nydestillert vann smaker flatt, etter behandlingen mykere og rundere. Dette er erfaring fra mange års praksis, samlet og gitt videre, og den omtales her som det den er.
Åpent forblir målingen. For det som er i vannet, finnes det instrumenter i ethvert laboratorium. For spørsmålet om hvordan de samme molekylene forholder seg til hverandre, finnes det ikke noe anerkjent måleinstrument.
Tradisjonen er eldre enn ethvert måleinstrument. Den som noen gang har drukket fra en kilde, kjenner forskjellen som intet tall beviser.
To utsagn blir derfor stående side om side. Renheten er målbar, ordenen er det ikke. Begge sammen utgjør det vannet det handler om her.
Det siste håndgrepet
Veien har en rekkefølge. Først ta bort, så gi tilbake.
Først må vannet være tomt, for bare i faseovergangen skiller det seg fra sin forhistorie. Først da har bevegelsen noe å gripe fatt i.
Virvelen kommer til slutt. Den er det siste håndgrepet, og den er det minste. Den krever en karaffel og ti minutter.
Det store håndgrepet kommer før, og det krever et destillasjonsapparat.
Den som vil gå denne veien helt til ende, finner glasset og opplæringen på siden Ditt eget destillasjonsapparat.