Hvem er det en mann gir en veiledning i hånden, når han uttrykkelig noterer hvilke veier som ikke koster noe? Rundt 1500 var en bok ingen vare for hvem som helst. Den kostet mer enn en håndverker kunne legge til side på et år. Den som likevel skriver slik, har en leser for øye som den lærde verden ikke regnet med.
Sårlegen
Hieronymus Brunschwig kom fra familien Saulern i Strasbourg og ble født rundt 1450, mer nøyaktig lar det seg ikke si. Medisin studerte han i Bologna, Padova og Paris, altså ved de lærestedene der man den gang kunne ta eksamen i faget.
Etterpå arbeidet han likevel ikke der, men i Alsace, Schwaben, Bayern, Franken og Rhinland, før han slo seg ned for godt i Strasbourg. Der døde han i 1512 eller 1513, og også her oppgir litteraturen den dag i dag to årstall. Oppslagsverkene kaller ham tre ting, sårlege, alkymist og botaniker.
Skytevåpenet var nytt i hans levetid, og for såret det rev opp, fantes det ingen overlevert lære. Ingen antikk forfatter hadde kjent det, ingen lærebok beskrev det.
Brunschwig regnes som en av de første som skrev ned en fremgangsmåte for dette, og han gikk lenger enn forgjengernes grove grep. Han beskrev der bøkene tidde. Det er det korteste beviset på at noen her har arbeidet med hendene før han grep til pennen.
Bilder i stedet for latin
Fagbøker var på latin. Den som ikke behersket språket, ble stående utenfor. I 1497 kom «Dis ist das Buch der Cirurgia» ut i Strasbourg, den første trykte læreboken i sårlegekunst på tysk. Den ble trykt av Johann Grüninger, som hadde et av de beste verkstedene for tresnitt. Også destillasjonsboken bærer en latinsk tittel og er skrevet på tysk.
Grüninger var mer enn mannen ved pressen. Det tospaltede sideoppsettet, som fletter bilde og tekst inn i hverandre, hadde han allerede utviklet for «Gart der Gesundheit». I denne formen følger illustrasjonene hos Brunschwig beskrivelsen av apparatene del for del, og én fremstilling strekker seg over to sider.
Et bilde får her til noe ingen setning får til. Det virker som et snittmønster man legger på stoffet og tegner etter. Den som eier et, trenger ingen mester ved sin side som fører hånden. En bok som bare beskriver, sier «en hjelm med en renne». En bok som viser, sier hvor dypt rennen går og hvor røret sitter.
Tre bøker i én
I 1500 fullførte Brunschwig Den lille destillasjonsboken, «Liber de arte distillandi de simplicibus», boken om den rette kunst å destillere de enkelte ting. Han hadde tenkt den som følgebind til læreboken i sårlegekunst fra 1497, og den ble igjen trykt hos Grüninger.
Verket består av tre bøker. Den første behandler de håndverksmessige fremgangsmåtene, fra formingen av teglstein til ovnene, over oppstillingen av apparatene og fram til destillasjonens ulike former.
Den andre er en illustrert urtebok. Den tredje var et register over lidelser ordnet fra hode til fot, etter sykdomsforståelsen i hans tid, med de tilhørende midlene og bladnumrene for oppslag.
Det andre fortalte ham, samlet han, men han prøvde det ikke. Nettopp denne tredje delen er derfor den som har tålt tiden dårligst. Det som har holdt seg, er den første, apparatene og ovnene.
Navnene deres klinger fremmed i dag, cucurbit for det nedre karet, alembik for påsatsen. Hvordan dampen går gjennom hjelm og renne, står i beskrivelsen av alembiken og vannbadet.
Brunschwigs bidrag er et annet. Han sier hva delene skal være laget av. Glass fra bøhmiske eller venetianske glassblåsere, fordi det tåler varmen. Leire fra Syburg ved Dortmund eller fra Haguenau i Alsace, fordi den er tett. Den som nevner opphavet til et materiale, har hatt varen i hånden.
Tolv år senere fulgte Den store destillasjonsboken. Lille og store viser til emnet, de enkle stoffene mot de sammensatte, og ikke til omfanget. Den store, som handler om de sammensatte tingene, teller over seks hundre sider.
«On kosten», uten kostnad
Destillasjonens veier deler han i to slag, de ene «on kosten», uten kostnad, de andre «mit kosten vnn durch das feür», med kostnad og gjennom ild. Noe tall nevner han ikke, men skriver at veiene er mange.
Kostnad betyr ild. Ved og trekull måtte kjøpes, bæres og passes, og hver lærd oppskrift begynte med at noen hadde betalt for denne ilden. Uten kostnad arbeider den som tar en varme som likevel er der, gjærende hestemøkk, en maurtue, en bakerovn.
Hestemøkken er ingen kuriositet, men det bedre valget. Den som om vinteren stikker hånden inn i en komposthaug, kjenner varme, selv om ingen har fyrt. Denne varmen er mild, den gjør ingen sprang, og den holder seg i dagevis. Akkurat det trenger et destillat som ikke skal svi seg. I maurtuen finnes den samme varmen fra den samme kilden.
Også i den murte ovnen handler det om varmegraden. Den reguleres med lufttilførselen eller ved at man destillerer i sand, i aske eller i vannbad. For vannbadet gir Brunschwig en regel som ikke trenger noen skala. Man skal prøve det fra tid til annen med hånden, og det skal ikke bli varmere enn så, «dz du ein finger darin geleiden magst», at du kan holde ut en finger i det. Fingeren er termometeret.
Hvor kunnskapen hans kommer fra, sier han selv. Først fra egen øvelse og fra det han hadde sett med egne øyne og hørt med egne ører, dessuten fra andres erfaring, lærde og ulærde menn og kvinner. Hva en opplysning var verdt, målte han, i motsetning til nesten alle sine samtidige, verken etter kjønn eller etter utdannelse.
I samme åndedrag påberoper han seg bøkene. Tre tusen store og små bind av gode mestere vil han ha lest, blant dem Hippokrates, Galenos og Avicenna. Fagfolk råder til å lese dette tallet som en påstand og ikke som en opplysning. Fra det første henter håndverkeren sin dyktighet, det andre er drakten han tar på seg til det.
Tretti år
Fra 1505 til 1537 kom verket ut som del av «Medicinarius», bundet sammen med andre avhandlinger. Enkeltutgaver kom ut i Frankfurt mellom 1551 og 1565, og bearbeidelser fulgte fram til 1610. Hvert av disse opplagene betyr at en forlegger satset pengene sine på at det fortsatt var bruk for denne boken.
Dermed rekker virkningen inn i det syttende århundre, og den grunnla en egen sjanger, destillasjonsboken.
Den første delen av Den store destillasjonsboken anfører Johannes de Rupescissa minst sju ganger som hjemmelsmann for kvintessensen, og mer enn en tredjedel av de trettiseks kapitlene der handler om den, for en stor del etter ham. Brunschwig kunne lese ham i tysk oversettelse. Hva det er tale om der, står på siden om den nidoble destillasjonen.
Da destillasjonsboken ble ferdig, tre år etter den første trykte læreboken i sårlegekunst på tysk, var et barn i Sentral-Sveits seks eller sju år gammelt. Tjuesju år senere kastet denne mannen i Basel nettopp de bøkene på ilden som Brunschwig hadde påberopt seg, Hippokrates, Galenos og Avicenna, og foreleste på tysk.
Ingen bebreidet håndverkeren det den lærde senere mistet byen sin for.